Et nytt år er i full gang, og jeg fikk besøk ganske tidlig i januar. Det var min lille flinke pike som kom vandrende inn i livet mitt igjen på nyåret. Jeg kjente henne ikke igjen med det samme, hun var faktisk på besøk i flere uker før jeg forsto at hun var der. Det var ikke et hyggelig gjensyn, men jeg måtte sette meg ned å prate med henne – om jeg ville eller ikke… Hun kom ikke til å dra sin vei før vi hadde tatt en skikkelig prat, og funnet en løsning for oss begge.

Før jeg forsto at hun var kommet på besøk, så kjente jeg at jeg var sliten. Hodet var fullt av planer, tanker, ting jeg måtte og skulle gjøre. Mye var nytt for meg, jeg som har vært vant til å være hjemme, ikke ha noe ansvar. Nå har jeg ansvar for meg selv, firmaet mitt og senteret vårt. Masse nytt å lære, og jeg skulle helst lært alt i går. Det stresset meg, uten at jeg skjønte det først. Jeg “måtte” bli flinkere, “måtte” lære meg markedsføring, “måtte” gjøre best mulige behandlinger, legge planer, følge opp… Tusen ting å tenke på, og det endte med at jeg utsatte ting jeg skulle ha gjort. Ble sliten, brukte helgene på å ta meg igjen.

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg skjønte at det var noe, for jeg kjenner kroppen min nå. Men jeg måtte gå i meg selv, og finne ut hvorfor jeg kjente det sånn. Jeg skjønte at jeg la mye press og forventninger på meg selv. Stilte store krav til hvordan jeg skulle gjøre alle oppgavene mine, både på jobb, hjemme og til meg selv personlig. Jeg måtte stille meg selv noen spørsmål:

Ville jeg ha det sånn – igjen?

Hvorfor la jeg sånn press på meg selv?

Hva kunne jeg gjøre for å forandre på det?

Jeg satte meg ned for å sortere arbeidsoppgavene mine på papiret. Alt føltes så mye mer uoverkommelig når det bare var i hodet. Jeg fikk skrevet opp alle de oppgavene jeg mente jeg burde og måtte gjøre, og jeg laget meg en plan for når de ulike oppgavene måtte være ferdig. Så satte jeg meg ned og hadde en god samtale med meg selv… Og jeg forsto at nå var min lille flinke pike kommet på besøk. Lille flinke Tone-Merete, som så gjerne ville at andre skulle være fornøyd med henne. Som ville at andre skulle syns hun var flink, i alt hun gjorde. Som ikke var fornøyd med seg selv før hun visste og mestret alt. Og som kjente på utålmodigheten – at alt skulle vært gjort i går. Og min lille flinke pike fikk klar beskjed om hvem som var sjefen – hvem som bestemte over meg.

Det er så enkelt å gå i “fella”… Å la hverdagen, oppgaver og gjøremål bestemme over meg, la dagene gå og bare henge med og gjøre det beste ut av det. Men jeg vet bedre nå. Jeg vet at jeg kan ta tilbake kontrollen over dagene mine – uavhengig av hvor mye som skal gjøres. Jeg har lært meg å VELGE hvordan jeg vil ha det. Men det krever mot å ta tak i det og gjøre noe med det. Og det gjorde jeg. Jeg bestemte meg for å sende den flinke piken på dør, senke kravene til meg selv, og tenke at det er JEG som bestemmer hvordan jeg skal ha det. Om jeg bruker lenger tid på ting – så er det greit. Om jeg ikke gjør det så bra som jeg ønsker – så er det også greit. Om jeg ikke rekker alt, så får det ta den tida det tar. Tålmodighet og å være snill med meg selv, det er viktigst for meg fremover. Så blir det som det blir. For jeg kan bestemme hvordan jeg tenker, hva jeg tenker, og hvordan hverdagen min skal være.

FOR DET ER JEG SOM ER SJEFEN I MITT LIV!

Hvem er sjefen i ditt liv?